Vilhelm Schjelderup med ny brannfakkel:

Kan lys helbrede?

Trenger vi en forbrukerorientert medisinsk forskning?

I sin nye bok, «Lys som helbreder» forteller Vilhelm Schjelderup om en større undersøkelse han har gjort over å behandle astma hos barn med en spesiell type lys-akupunktur. Vanlig vestlig medisin kan idag ikke helbrede astma - bare lindre symptomene med medikamenter som kan gi alvorlige bivirkninger. Lys-akupunktur med Singulett Oksygen lys har gjort et flertall av barna friske.

Man skulle tro at alle som arbeider innen helsesektoren, ville være positivt interessert i behandlingsmetoder som kan gjøre folk friske. Så enkelt er det ikke. Boken er til tider spennende som en kriminalroman når den beskriver reaksjonene på Schelderups tidligere bøker og alternativmedisinens historie i Norge.

Av Roald Pettersen

Boken omtaler dessuten interessant forskning fra Øst-Europa som er lite kjent i Vesten og gir ny innsikt i DNA-problematikken. Sammen peker dette mot en ny forståelse av livets natur og en klarere oppfatning av helse, sykdom og våre muligheter til å stimulere kroppens evne til å helbrede seg selv.

Lege Vilhelm Schjelderup har i 30 år vært en av våre fremste brobyggere mellom ortodoks og alternativ medisin, og derfor også kontroversiell i mange kretser. Hans første bidrag i Alternativt Nettverk dukket opp allerede i 1992. Hans tidligere bøker omfatter «Legekunsten på nye veier» (1974), «Elektromagnetismen og livet» (1987), «Nytt lys på medisinen» (1989) og «ECIWO-biologi - Et nytt grunnlag for akupunktur og soneterapi» (1998).

- Hvordan startet dette siste prosjektet, Schjelderup?

- For 6 år siden begynte jeg på et forsøksprosjekt med å behandle barn som lider av astma, med en form for lys-akupunktur - der man behandler akupunkturpunkter med et spesielt lys i stedet for nåler. I dette fikk jeg hjelp av en akupunktør, Susan Torkildsen, og en almenpraktiserende lege, Olav Stadheim. Resultatene var lovende. Da vi gjorde opp vårt materiale våren 1999 hadde vi behandlet i alt 60 barn med en observasjonstid på et år eller mer. 85% av barna var blitt helt bra eller vesentlig bedre. Senere er det kommet til mange flere, slik at vi i dag har et materiale på over 150 astmabarn som er blitt behandlet på denne måten. Det viser seg at de gode resultatene holder seg, og at 4 forskjellige terapeuter oppnår likeverdige resultater.

- Hvordan kan en slik smertefri og ufarlig form for behandling som ikke medfører uheldige bivirkninger, likevel oppfattes som kontroversiell?

- Ifølge vanlig medisinsk oppfatning tror man ikke at en slik behandling kan ha noen medisinsk effekt. Så langt har det ikke vært mulig å få til et samarbeid med anerkjent medisinsk ekspertise for å etterprøve våre resultater.

Astma hos barn er et økende problem som ikke bare er en stor belastning for barna selv, men også for deres foreldre og for samfunnet for øvrig. Våre resultater tyder på at det er mulig med relativt beskjedne midler å helbrede flertallet av barn som lider av astma og bedre lidelsen for de fleste av de øvrige. Vi har derfor et ansvar for å bringe dette frem i offentlighetens lys.

Rent bortsett fra den praktiske, medisinske nytten av en slik behandling, reiser den fundamentale vitenskapelige spørsmål som står i krysningspunktet for legevitenskapens videre utvikling. Det er her tale om spennende forskningsfelt som åpner for ny innsikt i livets natur. Jeg skal ikke nekte for at det er dette som først og fremst har stått i brennpunktet for min interesse.

Utviklet i Sovjet

Historien begynte i Gøteborg senhøstes 1975. Der traff jeg Erik Bergstrøm, en opprinnelig dansk kiropraktor som sammen med Georg Bentze hadde startet den første nordiske akupunkturskole 3 år tidligere, den som senere ga grunnlag for Norsk akupunkturskole. Bergstrøm var nettopp kommet hjem fra Alma Ata, hovedstaden i daværende sovjetiske Kasakhstan. Der hadde han som den eneste fra et vestlig land deltatt i en sovjetisk kongress i biofysikk og bioenergetikk. Professor Injusjin, hans vert og leder for kongressen, hadde gitt ham et større vitenskapelig materiale som han nå ville få oversatt fra russisk.

Det som særlig hadde vakt Bergstrøms interesse, var at Injusjin og hans team i Alma Ata hadde utviklet en helt ny form for medisinsk behandling, laserterapi. Mens laseren allerede var tatt i bruk i medisinen som et kirurgisk instrument til å skjære og brenne bort uønsket vev, var det tale om et helt annet prinsipp. Laseren ble her brukt som en biologisk positiv energi for å bedre kroppens vitalitet. Og ved å anvende slik laser på akupunkturpunkter kunne man erstatte bruken av nåler i akupunktur og oppnå tilsvarende effekt. Både Bergstrøm og jeg forsto at russerne her måtte ha gjort et avgjørende vitenskapelig gjennombrudd som åpnet for nye medisinske muligheter og ikke minst ville kunne kaste nytt lys over virkningen av akupunktur.

I februar 1976 var jeg en uke i San Francisco der jeg kom sammen med en gruppe andre som, liksom jeg, var engasjert i nye vitenskapelige forskningsfelt. Vi møttes i en villa som tilhørte filmskaperen Stanley Kubrick. Her hadde vi også tilgang til hans private bibliotek. Og her i Stanley Kubricks bibliotek kom jeg over en privat engelsk oversettelse av en bok av professor Viktor Injusjin om 'Laserstråler og organiske resonanser' som var utgitt ved Det kasakhske statsuniversitetet i Alma Ata i 1970. I denne boken forteller Injusjin om den forskningen som førte frem til utviklingen av den nye laserterapien.

Lys er elektromagnetisk stråling innen et bestemt område av det totale elektromagnetiske spektrum: Fra det kortbølgete, ultrafiolette lyset over regnbuespektret av synlig lys med bølgelengde fra 400 til 760 nanometer (milliardtedels meter) til den mer langbølgete, infrarøde varmestrålingen. Lyset fra solen er en forutsetning for livet her på Jorden. De grønne plantene tar opp energien fra sollyset gjennom fotosyntesen. Dette er grunnlaget for dannelsen av de energirike kjemiske forbindelsene i alle høyere livsformer.

Foto-reaktivering

Levende celler reagerer forskjellig på lys av forskjellig bølgelengde. Dersom gjærceller for eksempel utsettes for høyfrekvent ultrafiolett lys, mister de sin vitalitet og kan dø. Men dersom man etterpå plasserer dem under en lampe med mer lavfrekvent ultrafiolett lys, oppheves virkningen av den høyfrekvente strålingen, og gjærcellene livner til igjen. Dette fenomen kalles foto-reaktivering og har vært kjent siden 1930-tallet. Det er et generelt prinsipp som ikke bare gjelder for gjærceller, men også for høyere livsformer. Lys av forskjellig bølgelengde og intensitet kan således ha både skadelig og helbredende virkning.

I boken forteller Injusjin om den metodiske forskningen som førte frem til oppdagelsen av at lyset fra Helium-Neon laseren har en særlig positiv effekt på levende organismer. Dette var virkelig solid forskning som åpnet for helt nye muligheter i medisinen. Jeg satset derfor det jeg kunne for å reise til Alma Ata og delta på den sovjetiske kongressen i biofysikk og bioenergetikk høsten 1976. Det ble en uhyre interessant, men også dramatisk, reise som jeg forteller om i boken. Blant alt det jeg lærte, var også at Injusjin hadde utviklet en metode som kunne brukes til å behandle astma med Helium-Neon laserlys på akupunkturpunkter.

Astmaprosjektet i Sarajevo

I desember 1990 deltok jeg i en verdenskongress i akupunktur som ble holdt i UNESCO-bygningen i Paris. Den presentasjonene som særlig vakte min oppmerksomhet, var av den jugoslaviske legen D. Grubor fra universitetet i Sarajevo over emnet «Treatment of the Bronchial Asthma in Children by Laser Acupuncture».

Resultatene fra Sarajevo tyder på at de fleste tilfeller av astma hos barn kan helbredes ved denne type behandling, som ikke medfører risiko for barnet eller uheldige bivirkninger. Dette var i så fall en medisinsk sensasjon og et gledelig budskap til en hel verden. Astma er en av de store folkesykdommer. Og særlig astma hos barn er blitt stadig hyppigere i løpet av de siste årtiene. Riktignok har vi mange medikamenter som demper symptomene og holder sykdommen i sjakk. Men de kan også gi ikke-ønskelige bivirkninger. Og selv om mange barn av seg selv blir bra av sin astma og vokser sykdommen av seg, har vi ikke i moderne medisin noen behandling som virkelig helbreder astma.

Jeg prøvde derfor å gjøre denne undersøkelsen kjent. Jeg skrev en artikkel om den i Journal for Norske Legers Forening for Akupunktur. Og jeg skrev et brev med faglig informasjon til vårt fremste senter for astma hos barn, Voksentoppen Senter for Astma og Allergi, i håp om at legene der ville fatte interesse for denne type behandling og kanskje prøve den ut i praksis. Fra Voksentoppen fikk jeg etter en tid et postkort til svar der de skrev at de ville komme tilbake til saken når de fikk tid. Men det ble med det.

Ble ikke tatt alvorlig

Det sto imidlertid klart for meg at jeg ikke hadde gjennomslagskraft i norsk medisin. Jeg ble ganske enkelt ikke tatt alvorlig. Jeg hadde gått tidlig ut med boken «Legekunsten på nye veier» (Cappelen 1974) der jeg vel som den første reiste spørsmålet om alternativ medisin i Norge på et bredere grunnlag. Det var flere grunner til at jeg dengang gikk så sterkt ut for å prøve å reise en vitenskapelig debatt om akupunktur, homøopati og andre alternative metoder.

Det var selvfølgelig medisinske grunner. Det var vitenskapelige grunner. Men jeg var også dypt urolig over utviklingstendenser i samfunnet. Ungdomsnarkomanien var dengang i ferd med å etablere seg som et nytt og ytterst alvorlig samfunnsproblem. Jeg hadde engasjert meg i denne problematikken, først som distriktslege i Asker, senere som legekonsulent ved Kontoret for psykiatri i Helsedirektoratet og som assisterende overlege ved fengslene i Oslo. Jeg hadde erfart at vi sto dårlig rustet til å møte denne nye utfordringen som førte så meget elendighet og lidelse med seg. Og det slo meg at vi leger her hadde et dypt ansvar ved at vår vanlige medisinske tenkning og praksis hadde bidratt til å legge grunnen for denne nye narko-epidemien. Jeg uttrykte dette senere i forordet til min bok «Nytt lys på medisinen» (Cappelen 1989): «Narkomanibølgen kan i mangt sees som en refleks av vår ensidige og ofte kritikkløse tro på den kjemiske medisin, vår tro på at alle menneskelige lidelser kan løses gjennom tilførsel av egnede kjemiske stoffer. Det måtte ende med en katastrofe. Og det skjedde da ungdommen for alvor ble smittet av vår tro på kjemien som svar på livets gåte og tilværelsens 'uutholdelige' utfordring til oss.»

Slaktet i Aftenposten

«Legekunsten på nye veier» ble nok for mange en inspirasjon til å ta opp nye tilnærminger til vår medisinske problematikk. Men den rokket ved hevdvunne forestillinger om legenes vitenskapelige autoritet. Innen vår mere etablerte medisin ble den oppfattet som en farlig bok, særlig etter at NRK hadde tatt den opp i et populært debattprogram i TV der to av våre medisinske professorer kom uheldig ut ved at de gikk for aggressivt frem og samtidig røpet at de ikke var allvitende. Det gikk derfor muntlig parole fra Den norske lægeforening til våre medisinske anmeldere om ikke å omtale boken. Den offisielle anmeldelsen ble overlatt til professor Birger Kaada som slaktet den tilbørlig i en kronikk i Aftenposten der han endte med å kritisere Cappelens forlag for å ha utgitt boken.

Boken «Nytt lys på medisinen» som jeg skrev i 1989, var en oppfølgning av «Legekunsten på nye veier». Det var skjedd en god del på disse 15 årene, både når det gjaldt fremveksten av alternative medisinske metoder og i mer vitenskapelig forskning. Tiden burde være moden for en mer meningsfylt, faglig debatt om disse spørsmål i vår medisin. Skuffelsen var derfor stor da boken ble slaktet i legeforeningens tidsskrift og muligheten for en virkelig faglig dialog derved ble avskåret.

Denne gangen var det professor Per Fugelli som hadde fått oppgaven. Når jeg leser hans anmeldelse som sto på lederplass i Tidsskrift for Den norske lægeforening (Nr. 2, 1990), er den kanskje ikke så ille. Men han fremstilte meg som en slags 'profet', og det var i denne sammenheng å latterliggjøre meg. I vår vestlige medisinske tradisjon er en slik sammenblanding av tro og vitenskap en dødssynd. Og hva verre er: På usaklig grunnlag fratok han meg evnen til saklig kritikk.

Hva angår mitt språk, som Fugelli fant så «profetisk og manende», så fikk den danske utgaven av boken en meget god anmeldelse i avisen Politiken, der det ble bemerket at fremstillingen var preget av en nesten pinlig objektivitet. Fugelli ga meg kreditt for «potensen og kjetteriet» i fremstillingen. Verre var det at han karakteriserte meg som «en falsk profet», og så sterkt frarådet at noen av samfunnets beskjedne ressurser til medisinsk forskning skulle kastes bort på slikt:

«Det ville være sløsing med hjernekraft, tid og penger om forskerne skulle gi seg til å oppfylle alternativmedisinernes bisarre ønskemål…»

Kjetteri og inkvisisjon

Fugellis anmeldelse av boken var personlig nok i formen. Men det sto likevel klart for meg at dette var en 'institusjonell anmeldelse' på vegne av Den norske lægeforening og derved et signal til norske leger om at boken ikke måtte taes alvorlig. Nå har man vanligvis ikke anledning til å svare på en kritikk av en bok. Men ved å kalle meg en «kjetter i norsk medisin» og «en falsk profet» hadde Fugelli samtidig gitt en anmeldelse av min person. Det ga meg anledning til å svare. Jeg vil gjerne sitere litt fra mitt svar som sto i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening (Nr. 5, 1990) under tittelen «Er vår medisin et trossystem eller en vitenskap?» fordi det reiser spørsmålet om legevitenskapen befinner seg mer i grenselandet mellom tro og vitenskap enn vi gjerne vil innrømme:

«Uttrykk som «kjetteri» og «falske profeter» hører hjemme i inkvisisjonens virkelighet, enten denne nå er basert på religion eller ideologi. De har ingen plass i en naturvitenskapelig debatt. Fugellis språkbruk impliserer derfor at medisinen er et trossystem, ikke en akademisk vitenskap. I en slik sammenheng er selvfølgelig logisk argumentasjon og henvisning til eksperimentelle undersøkelser mindre relevant. Fugelli ofrer da heller ikke disse sider av min bok oppmerksomhet.

Personlig må jeg bekjenne at dersom vår medisin er et fastlagt trossystem og ikke en åpen erfaringsvitenskap, så har jeg nok misforstått det hele. La meg derfor få presisere at det ikke har vært min mening å skrive et «evangelium» slik Fugelli betegner min bok. Min hensikt har vært å forsøke å plassere noen alternative metoder (som er mer eller mindre solid bekreftet gjennom medisinsk erfaring og vitenskapelig forskning) innenfor rammene av vårt naturvitenskapelige verdensbilde…

Fugelli sammenligner meg med Helge Hognestad. Jeg kjenner ikke så meget til Hognestad. Dersom vi skal holde oss til teologer, er det for meg mer nærliggende å se en parallell med min onkel, Kristian Schjelderup. Han var også en av de «avvikere og opprørere», hvorav Fugelli innrømmer at «en av tusen har kanskje rett». I min egen isolerte posisjon i norsk medisin, har jeg ofte tenkt på min onkel og hva han gikk igjennom under helvetesstriden på 1950-tallet.

Som kjent endte helvetesstriden i 1957. Det var da kommet så mange støtteerklæringer til fordel for biskop Schjelderup fra ulike lag av det norske folk, at hans kolleger i bispekollegiet nærmest ble tvunget til uforbeholdent å erklære at de hadde tillit til hans bispegjerning. Utgangen av helvetesstriden viser at selv en bekjennelseskirke i våre dager er lydhør overfor folkeopinionen også i trosspørsmål… Det er også et klart ønske i befolkningen at det skal skje et samarbeid mellom skolemedisin og alternativ medisin. Dersom denne utviklingen fortsetter, er det rimelig å anta at norsk medisin innen få år vil bli tvunget til å revurdere sin holdning til alternativ medisin, akkurat som Den norske kirke i 1957 ble tvunget til å modifisere sin holdning til spørsmålet om helvete…»

Dette skrev jeg altså i 1990, og har heldigvis fått rett til en viss grad. Men dengang fikk jeg ingen reaksjoner på mitt svar til Fugellis anmeldelse. Og året etter meldte jeg meg i all stillhet ut av legeforeningen. Tiden var åpenbart ikke inne for en faglig debatt om spørsmål som engasjerte meg. Jeg ønsket å spare meg selv for ytterligere frustrasjoner og heller engasjere mine krefter i andre oppgaver.

«Den mest kritiske tid i menneskehetens historie»

- Har du ikke også engasjert deg i økologiske prosjekter?

- For meg er interessen for alternativ medisin sammenvevet med min interesse for økologi. Jeg ser alternativ medisin som en konsekvens av å bringe økologisk tenkning inn i medisinen. Slik var det fra begynnelsen, og slik kommer det kanskje klarest frem i min første bok «Legekunsten på nye veier». Det var ikke minst ut fra et slikt økologisk perspektiv jeg kom til å se på vår tid som den mest kritiske periode i menneskehetens historie. Det var nok denne underliggende tonen i mitt budskap som irriterte Fugelli så sterkt at han gikk til ytterligheter i språkbruken:

«For Schjelderup tenker og skriver som en profet, enten han er ute for å dømme eller for å frelse. Med ildskrift holder han dommedag over den forstenede medisinske vitenskap. Med svovel fordømmer han norsk legepraksis som fiksert i organer og kjemiske løsningsmidler. Med salmer og palmer bringer han oss det nye «lyset», hvori opptatt laserstråler og elektromagnetiske bølger.»

Da jeg ikke kom videre i norsk medisin, engasjerte jeg meg derfor med vekslende hell i andre prosjekter med økologisk tilsnitt.

Det var i sammenheng med et slikt økologisk jordbruksprosjekt at jeg i 1994 kom til å engasjere meg i en ny form for medisinsk behandling som ble utviklet av Tony van der Valk i Gøteborg i samarbeid med Jörg Klemm i Tyskland. Denne formen for terapi er basert på Singulett Oksygen. Dette er surstoff, men i en annen molekylær form enn vanlig surstoff. Molekyler av Singulett Oksygen har et høyere energinivå og er svært ustabile. I løpet av brøkdelen av et sekund vil derfor Singulett Oksygen gå over til surstoff i grunntilstanden samtidig som energidifferansen utstråles som lys med en bølgelengde av 634 nanometer.

Ved behandling med Singulett Oksygen terapi er det derfor ikke Singulett Oksygen i molekylær form - altså som kjemisk stoff - som har medisinsk effekt. Det er den spesifikke lysenergien som frigjøres når Singulett Oksygen går over til vanlig surstoff. Denne lysenergien bindes lett til vannmolekyler og kan overføres til pasienten enten ved vanndamp i luften som innåndes, gjennom vann som man drikker, eller direkte som lys gjennom en lysleder.

«Organisk resonans»

Bølgelengden for en Helium-Neon laser er 632 nanometer. Professor Injusjin regnet lys med denne bølgelengden som et 'lys-vitamin'. Jeg kjente til endel av forskningen i Alma Ata som lå bak dette, og jeg satte umiddelbart den biologiske virkningen av Singulett Oksygen Energi (SOE) i sammenheng med dette. Her kunne det være tale om hva man i biofysikken kaller en 'organisk resonans', dvs. at levende celler reagerer spesifikt på en bestemt bølgelengde av elektromagnetisk stråling.

Jeg kjøpte et apparat som kunne brukes til inhalasjonsterapi. I dette apparatet blir det dannet Singulett Oksygen fra surstoffet i luften ved en fotokjemisk prosess som Tony og Jörg Klemm hadde utviklet. Denne lysenergien har som nevnt særlig affinitet til vannmolekyler. Man kan derfor binde SOE til vann ved å la luftstrømmen fra et slikt inhalasjonsapparat boble igjennom vannet en viss tid. Dette SOE-vannet kan man la pasienten drikke for å forsterke effekten av inhalasjonsterapien. Og selvfølgelig kan man bruke det til å vanne planter. Slik kunne vi benytte apparatet til enkle planteforsøk, som bekreftet at dette virkelig kunne ha noe for seg i jordbruket.

Slik ble jeg også kjent med Tony van der Valk. Tony var kjemiker og hadde arbeidet for det tyske kjemikonsernet Bayer. I 1985 fikk han hjernekreft i sin mest ondartede form, et glioblastom grad 4 - som man sjelden lever lenger enn ett år med, uansett behandling. Han ble operert på Sahlgrenska Sjukhuset i Gøteborg, så det er ingen tvil om diagnosen. Så fikk han en etterbehandling i Tyskland der man tok ut blod fra venen og behandlet det med surstoff og ultrafiolett lys for å få dannet Singulett Oksygen i blodet, som så ble gitt tilbake i blodomløpet. Tony kom seg og fulgte opp med andre former for alternativ behandling.

Den form for behandling han hadde fått i Tyskland, var for komplisert til at den kunne gis som rutinebehandling. Og Tony satte seg nå fore - i samarbeid med heilpraktikeren Jörg Klemm - å utvikle en form for Singulett Oksygen terapi som kunne gis som rutinebehandling.

«Lys-vitamin»

Terapi med SOE med dette inhalasjonsapparatet hadde i 1994 vært i bruk i noen år i Sverige, Tyskland og enkelte andre land. Man hadde samlet endel klinisk erfaring og gjort litt eksperimentell forskning som bekreftet metodens verdi. Erfaringene tydet på at dette var en behandling som kunne gi positive resultater ved mange forskjellige lidelser. Det virket som det var tale om en generell, positiv, medisinsk effekt - noe som var i samsvar med at dette nettopp kunne være et slags 'lys-vitamin', slik Injusjin hadde snakket om i Alma Ata.

I 1995 fikk Tony professor Bassam Soussi ved Universitetet i Gøteborg interessert i metoden. Han er en av verdens fremste eksperter på forskning med MNR-spektroskopi, en metode basert på samme prinsipp som «magnet-trommelen» som nå brukes ved sykehusene våre. Dette er en svært avansert metode som gjør det mulig å registrere eksakt hva som foregår inne i levende celler.

På det tidspunkt fantes det bare to apparater til MNR-spektroskopi i Europa, det ene ved Wallenberg-laboratoriet i Gøteborg, der Bassam Soussi var sjef. Han gjorde et par enkle undersøkelser som viste at tilførsel av SOE har en klar effekt på levende celler. Dette var en helt ny oppdagelse som tente en vitenskapelig gnist hos Soussi. Han har siden fulgt opp denne forskningen, som har resultert i 5 vitenskapelige studier publisert i prestisjetunge vitenskapelige tidsskrifter - samt 2 doktoravhandlinger der Soussi har vært veileder. Så idag er terapi med SOE solid vitenskapelig bekreftet, og vil nok etter hvert også gjøre sitt inntog i vår mer etablerte medisin.

Tony døde i mars ifjor. Kreften seiret til slutt. Men han hadde holdt den i sjakk i 17 år og gjort en kjempeinnsats med å utvikle SOE-terapien. Jeg var reist ned til Gøteborg og håpet å få snakke med ham en siste gang, selv om jeg var klar over at han lå på dødsleiet. Men først skulle jeg treffe Bassam Soussi på Sahlgrenska Sjukhuset. Og det var mens jeg satt og snakket med ham, at Tony døde. Vi følte begge at dette var dypt meningsfylt, og at det i dette lå en forpliktelse for oss begge til å bringe Tonys verk videre.

Positiv prosess i Norge

Holdningen i norsk medisin når det gjaldt akupunktur, ble stadig mer positiv. Da vi stiftet Norske legers forening for akupunktur 1980, fikk vi snart over 100 leger som medlemmer. Og det var god oppslutning om de første week-end-kursene i akupunktur som Freddy Reddy og jeg holdt for leger. Senere førte Oscar Heyerdahl og Nils Lystad dette videre gjennom et mere omfattende kurs i akupunktur tilrettelagt for leger. Kurset til Heyerdahl og Lystad ble godkjent av legeforeningen som tilleggsundervisning for almenpraktikere og fikk således en offisiell godkjenning. I første omgang gjaldt dette bruk av akupunktur som smertebehandling og behandling av lidelser i muskel-skjelett systemet. Behandling av astma lå imidlertid stadig utenom det man mente kunne godtas ut fra gjeldende medisinske forklaringsmodeller.

Det var imidlertid klare tegn på at holdningen når det gjaldt alternativ medisin var i ferd med å mykes opp. Stortinget hadde bevilget penger til forskning på alternativ medisin, og professor Christian Borchgrevink var blitt tilsatt i halv forskerstilling. Dette fikk meg til å føle at tiden var moden til å forsøke å etterprøve de positive resultatene med behandling av astma hos barn som dr. Grubor hadde rapportert fra Sarajevo. Siden jeg ikke hadde lyktes i å få andre engasjert i dette, måtte jeg sette i gang på egen hånd. Jeg ønsket imidlertid ikke å konkurrere om de beskjedne forskningsmidlene Borchgrevink skulle administrere. De burde komme yngre folk til gode og hjelpe til med å få dem engasjert i forskning på alternativ medisin. Dessuten var jeg klar over at mitt navn stadig var så kontroversielt i norsk medisin at det kunne være like bra at jeg holdt meg i utkanten av den positive prosessen som nå var kommet i gang.

Bedring fra første behandling

Høsten 1997 prøvet jeg metoden med SOE-lysakupunktur på to astma-barn i vår bekjentskapskrets på Tjøme, og så at den virket. Jeg tok så kontakt med James Nystedt som er rektor ved Nordisk Høyskole for Akupunktur, og spurte om han kunne anbefale en av elevene ved skolen som kunne assistere meg i et prøveprosjekt. Han anbefalte Susan Torkildsen som var villig til å være med. Og over nyttår 1998 satte vi i gang vårt lille prosjekt med å behandle astmabarn i lokalene for Norsk Høgskoleråd for Naturmedisin i Oslo.

Mine egne inntekter fra behandlingen ga jeg til et humanitært formål, i dette tilfelle til støtte for en tibetansk skole i India og Nepal. For meg var det et poeng å kunne gjøre det til inntekt for et humanitært formål og hjelpe barn i den tredje verden til skolegang samtidig som man hjelper norske astmabarn. Det fargerike mandala som pryder forsiden på min nye bok, er forøvrig laget av nonner i tilknytning til denne skolen.

For de fleste av barna merket foreldrene en bedring allerede fra de første behandlingene. I mange tilfeller var det en klar forandring i trivsel som kunne komme allerede etter første forsøk. Den piken som var mutt og tverr, var plutselig blitt blid og glad. Astma-anfallene avtok i styrke og ble færre. Det ble mindre nattevåk for foreldrene. I tilfeller der de hadde fått utstyr til å måle det, var barnets pustefunksjon blitt bedre.

Når man gjorde opp dette statistisk, fikk man et resultat på ca. 85% med vellykket behandling. Vi har fortsatt å behandle nye tilfeller av astma hos barn med denne metoden. Susan Torkildsen har siden startet sin egen akupunkturklinikk i Oslo, og det er kommet til et team i Bergen med Bjørn Jacobsen og Gro Johannesen, slik at vi nå er 4 terapeuter som anvender metoden. Men det lyktes ikke å få Norges Astma og Allergiforening interesserte.

- Hvorfor ikke? Er de ikke interessert i at folk skal bli friske?

- De uttalte at Astma og Allergiforeningen ikke kunne favorisere én type medisinsk behandling fremfor andre. De ser altså rent teknisk og organisatorisk på saken. I klartekst innebar det at vi måtte konkurrere på like linje med de farmasøytiske selskapene. Det var for oss urealistisk. Hensikten med vårt prosjekt var ikke kommersielt. Vi hadde ingen økonomiske ressurser bak oss og kunne ikke sette i gang markedsføring og PR-virksomhet på linje med farmasøytisk industri. Det var det nok mange som forsto, og derfor reagerte negativt på denne holdningen fra Astma og Allergiforeningen.

Forbrukerorientert medisinsk forskning

- I boken har du et eget kapittel om behovet for forbrukerorientert medisinsk forskning. Hva er bakgrunnen for dette?

- For noen år siden leste jeg en artikkel i The New Yorker - et sofistikert organ for den liberale, intellektuelle eliten i New York. Det var en meget instruktiv artikkel om oppdagelsen av bakterien Heliobacter pylori som er en viktig årsak til magesår. Forfatteren nevnte at denne oppdagelsen kunne komme til å koste den farmasøytiske industri et inntektstap på 3 milliarder dollar i året. Det fikk meg til å stusse og virkelig tenke meg om. At en medisinsk oppdagelse skulle kunne gi et inntektstap av slike dimensjoner, var en ny tanke for meg. Og likevel er dette enkel økonomi bare man tenker etter. Ved at man nå kunne helbrede de fleste pasienter som lider av magesår, faller meget av behovet for medikamenter til symptomatisk behandling av magesår bort. Og dette vil kunne bety et betydelig inntektstap for farmasøytisk industri. Det tallet som var nevnt, virket stort. Men jeg gikk ut i fra at artikkelforfatteren hadde bedre greie på dette enn jeg.

Dette var for noen år siden. Farmasøytisk industri ligger på topp i verden når det gjelder økonomisk vekst. Og salget av medikamenter til symptomatisk behandling av astma er nok en større inntektskilde enn salget av medikamenter mot magesår har vært. Dersom noen skulle komme med en enkel og billig måte å helbrede astma på, og dette skulle få gjennomslag, ville det derfor kunne medføre et stort inntektstap for den farmasøytiske industri. Det kunne føre til et ras i aksjeverdier på børsen, altså et verditap av dimensjoner, slik våre økonomer vurderer det. Og hva med alle de institusjoner som er basert på astma og behandling av astma? Hva med all den ekspertisen som er involvert?

Uansett hva Fugelli måtte mene, så tror jeg ikke at jeg er stormannsgal. Jeg tror ikke at jeg, for å bruke hans språkbruk, er «en enfoldig Askeladd som løper rundt i verdensrommet og verdenshistorien og verdenslittteraturen og roper: Jeg fant, jeg fant». Jeg mener tross alt å ha en viss innsikt i hvorledes samfunnet og den moderne verden fungerer. Fra begynnelsen var jeg derfor klar over at dette prosjektet med å behandle astma hos barn med lysakupunktur neppe ville ha sjanser til å vinne frem annet enn som en grasrotsbevegelse.

En slik utvikling innebærer at vår lysakupunktur for astma i første omgang blir et tilbud innen alternativ medisin, og ikke innen helsetjenesten. Her vil den konkurrere med andre former for alternativ medisin. Dette er selvfølgelig vel og bra. Mange vil vel likevel stille spørsmål om dette er den utvikling samfunnet er best tjent med. Det burde kanskje være mulig med en enklere fremgangsmåte når samfunnet skal vurdere medisinske behandlinger som er ufarlige og ikke utgjør noen vesentlig risiko eller belastning for pasientene. Derfor kan man spørre om det ikke burde åpnes for en mer forbrukerorientert medisinsk forskning.

Finansiering av Rikstrygdeverket?

Økonomisk sett er Folketrygden den største forbruker av medisinske tjenester i Norge. Som rådgivende lege for trygdekontorer i Akershus deltok jeg på begynnelsen av 1970-tallet i Rikstrygdeverkets årlige møter for rådgivende leger. Jeg husker daværende sjef for Rikstrygdeverket, direktør Alexander, som stadig kom tilbake til at han hvert år søkte om forskningsmidler til Rikstrygdeverket, og like regelmessig fikk avslag. Alexander mente at Rikstrygdeverket burde disponere midler til egen forskning, og var overbevist om at dette var midler man ville kunne tjene inn mangedobbelt. Av et totalt budsjett for Rikstrygdeverket på 20 milliarder kroner den gangen, søkte han om ca. 20 millioner til forskning.

Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor Rikstrygdeverket fikk avslag når det gjaldt egne forskningsmidler. Direktør Alexander var en dyktig og innsiktsfull mann. Jeg er sikker på han hadde rett, og at Rikstrygdeverket ville ha kunnet spart store utgifter dersom det hadde fått anledning til å drive forskning i egen regi. Det var nok flere typer forskning som kunne være aktuelle, og Alexander hadde neppe alternativ medisin, som den gang var et nærmest ukjent begrep, i tankene. Men dersom Rikstrygdeverket hadde kunnet disponere midler til egen forskning, ville dette ha lagt et grunnlag for en forbrukerorientert medisinsk forskning her i landet.

På legenes premisser

- Men er ikke all medisinsk forskning forbrukerorientert?

- Det tror jeg er en alvorlig misforståelse. Medisinsk forskning har først og fremst skjedd på legenes premisser. Og legenes interesser har ikke alltid vært sammenfallende med pasientenes. Hva som er gjeldende vitenskapelige forklaringsmodeller, og hva som gir vitenskapelig prestisje og karrieremuligheter, er gjerne utslagsgivende for legenes interesse. Sett fra pasientenes synspunkt har dette mindre interesse så lenge en behandling hjelper uten å gi uønskede bivirkninger. For Rikstrygdeverket, som for samfunnet som helhet, er det overordnede siktemål å kunne yte best mulige helsetjenester til lavest mulig pris.

Aud Midtsund, som leder Institutt for Helhetsterapi i Oslo, har f.eks. vist gode resultater med soneterapi for over 100 tilfeller av barnløshet. Men soneterapi har lav prestisje og regnes blant leger flest som noe ganske uvitenskapelig. En lege som ville gjøre forskning på soneterapi, ville gjøre seg til latter blant kolleger og ville få problemer med å publisere sine resultater i anerkjente medisinske tidsskrifter. For pasientene kan dette imidlertid være et heldig behandlingsalternativ, kanskje endog med positive bivirkninger i form av bedret helse på andre måter, i stedet for de negative bivirkninger som ofte følger med hormonell behandling. Og for Folketrygden og samfunnet er dette en rimelig behandlingsform.

Farmasøytisk industri betaler

Etter siste verdenskrig er farmasøytisk industri kommet stadig tyngre inn i medisinsk forskning. Farmasøytisk industri betaler i dag direkte eller indirekte for mesteparten av den medisinske forskning i vestlige land. Det er en utvikling man har hilst med glede. Staten er blitt spart for utgifter, legene har fått godt betalte forskningsoppgaver, og vi er blitt beriket med nye og ofte bedre legemidler. Det man imidlertid ikke har tenkt over eller tatt ansvar for, er at dette har ført til en skjev og ensidig utvikling i medisinsk forskning som også har fått store konsekvenser for praktisk medisin.

Metoder som kan patenteres og derved gi økonomisk avkastning på sikt, er blitt prioritert. Det er enkelt å forstå hvorfor det må være slik. Medisinsk forskning koster store penger. Og kravene til vitenskapelig dokumentasjon er blitt strenge. For at det skal være forretningsmessig lønnsomt å satse på et nytt medikament eller en ny medisinsk metode, kreves derfor potensielt en meget stor inntjeningsevne. En forutsetning for dette vil være at metoden kan patenteres. Vitaminer, naturpreparater, naturlige hormoner og mineralpreparater kan ikke patenteres. Det kan heller ikke medikamenter som er blitt utviklet i Øst-Europa, Russland eller Kina. Og det samme gjelder selvfølgelig metoder som akupunktur, soneterapi, homøopati, muskel-kinesiologi m.m.

Ved å gjøre den randomiserte, dobbelt-blind testen til norm for vitenskapelig dokumentasjon, til selve 'gull-standarden' for god vitenskap, har vestlig medisin i praksis reist et effektivt bolverk mot anerkjennelse av metoder som ikke entydig lar seg teste på denne måten. Når det gjelder akupunktur, har man for eksempel kunnet se bort fra den kinesiske forskningen fordi denne ikke er basert på dobbelt-blind modellen.

Modell fra Kina

Et vanlig opplegg ved klinisk forskning i Kina er å dele pasientene i to eller flere grupper og sammenligne resultatene for forskjellige medisinske behandlinger ved å gi hver av gruppene forskjellig form for behandling. Slik kan man for eksempel sammenligne resultatene ved å behandle en lidelse med henholdsvis akupunktur eller vestlige medisiner, eller ved å behandle henholdsvis med kinesisk urtemedisin og akupunktur, eller ved to forskjellige akupunkturmetoder. En slik metodikk egner seg godt ved forbrukerorientert forskning, og ville for eksempel kunne gi legene, helsevesenet og Rikstrygdeverket en pekepinn om hvilket behandlingsopplegg som gir de beste resultater ved en bestemt sykdom. Men den tillegges ikke i dag vitenskapelig verdi i vestlig medisin.

Heldigvis er alt i forandring, også vitenskapelige normer. Fremtidens medisin vil nok se på vår tid som en spesiell epoke preget av ganske særegne ideer. Men for oss som lever i dagens samfunn, har dette den konsekvens at vi står ganske hjelpeløse og forvirret når det gjelder å ta standpunkt til mange praktiske og vitenskapelige spørsmål i medisinen. Og her er den etablerte vitenskap så opphengt i sin spesielle problematikk at den - til tross for de enorme ressurser den disponerer over - ikke er i stand til å gi oss noe svar. Vi må ganske enkelt forsøke å stole på vårt eget skjønn og vår egen fornuft.

Dette gjelder i høyeste grad spørsmålet om den spesifikke lysakupunkturen ved astma har noe for seg. I den nye boken forsøker jeg å gi et innblikk i vitenskapelig forskning på sider av lysets biologi som er lite kjent idag, men som åpner store perspektiver for fremtidens vitenskap.

Spørsmålet om forbrukerorientert medisinsk forskning er enormt viktig. En riktig satsning på dette felt kunne etter mitt skjønn spare helsebudsjettet for utgifter i milliardklassen og samtidig gi en bedre helsetjeneste. Problemet med forskjellige sykehuskøer kunne antagelig løses med enkle midler uten å sende operasjonspasienter til utlandet.

Nytt paradigmeskifte

- I 2. del av boken går du mer i detaljer når det gjelder forskningen i Øst-Europa og et paradigmeskifte innen biomedisinsk vitenskap. Dessuten gir du oss mye spennende informasjon om DNA-forskningen. Hvordan tror du dette vil påvirke vår innstilling til sykdom og helse?

Utviklingen i biologien minner meget om utviklingen i fysikken ved forrige århundreskifte. Den gangen var det lærebokforfattere som hevdet at fysikken var en avsluttet vitenskap der alle de grunnleggende oppdagelser allerede var gjort. I år 1900 kom så Plancks oppdagelse av kvanteprinsippet og i 1905 Einsteins spesielle relativitetsteori. Og med ett var fysikken igjen en åpen vitenskap der man begynte «å forstå de første setningene i en stor bok».

Biologien i dag er så visst ikke en avsluttet vitenskap. Kanskje vi kan si at det avtegner seg visse mønstre og at vi begynner å forstå de første setningene i en ny bok som vil utgjøre det 21. århundres biologi. Det er en fascinerende ny vitenskapelig erkjennelse av livsprosessene som åpner seg gjennom denne nyere forskningen.

«Guddommelige maskiner»

Det er her en helt ny verden som åpner seg for forskernes blikk, der biomolekylene ikke lenger er passive reagenter, men aktivt tar del i kommunikasjon og koherent samspill. Uvilkårlig må man tenke på 1600-tallsfilosofen Gottfried Wilhelm Leibnitz' ord om at levende vesener er «guddommelige maskiner» som er funksjonelle like ned i «det uendelig lille». Han sammenlignet levende organismer med datidens menneskegjorte maskiner. De var klumpete greier og hadde tannhjul med sider som ikke tjente noen funksjonell hensikt. Levende vesener derimot er funksjonelle i den minste detalj. Jo dypere vi er kommet i vår vitenskapelig utforskning av livet, desto mere har vi fått erfare sannheten i Leibnitz' geniale intuisjon: Levende vesener er virkelig funksjonelle like ned i «det uendelig lille». For Leibnitz var dette et avgjørende argument imot Descartes' mekanistiske biologi. Og her kommer så utvilsomt den klassiske mekanikk og den klassiske biokjemi til kort. Det nærmeste vi kommer i dag, er antagelig en forklaring på grunnlag av moderne kvantefysikk, der molekylarstruktur og fysikalske felt er koblet i en uløselig helhet.

Da kartleggingen av menneskets genom var fullført i februar 2001, var reaksjonen blant forskerne en triumf blandet med sjokk. En overskrift i avisen San Francisco Chronicle lød «Genome Discovery Shocks Scientists». Man hadde funnet bare 30.000 gener mot forventet 100.000. Og det var bare 300 gener som skilte mennesket fra en mus!

Enda viktigere var det at det kom frem at flere gener kunne samarbeide om å danne et protein. Hypotesen om at det til hvert protein i kroppen svarer et gen, holdt ikke. Det er denne hypotesen som har vært selve bærebjelken i teorien om genetisk determinisme som har ligget til grunn for utviklingen av genteknologien. Nå viste det seg med all tydelighet at virkeligheten ikke er så enkel. Teorien sprakk, den hadde en fundamental svakhet.

Historisk erfaring og vitenskapelig realisme tilsier at teorien om genetisk determinisme ikke er det endelige svar. Den er neppe mer enn halve sannheten om DNA og vil med tiden bli utvidet eller erstattet av en teori som gir bedre innsikt. Likevel må vi regne med at den vil fortsette å dominere forskningen og, ikke minst, den teknologiske og kommersielle utnyttelsen av denne i lang tid fremover.

En medisin basert på genteknologi og teorien om genetisk determinisme er som skreddersydd for kommersiell utnyttelse av helsemarkedet. Den gir grunnlag for patentering av medisinske preparater og prosedyrer i stor skala. En medisin basert på å fremme organismens evne til selvhelbredelse og regenerasjon har mindre kommersiell interesse. Den gir små muligheter til patentering. Og når en sykdom er helbredet, er den ikke lenger en inntektskilde. Fra et kommersielt synspunkt kan derfor metoder som effektivt fremmer selvhelbredelse, virke ødeleggende på det medisinske marked.

Dette er elementære økonomiske betraktninger. Når man gjerne overser dem i helsepolitikken, er det fordi vi tradisjonelt har sett på legeyrket og alt som har å gjøre med det, som noe separat som er basert på idealistiske og ikke vanlige økonomiske prinsipper. I våre dagers samfunn holder ikke dette. Helsemarkedet er i ferd med å bli det største og mest lukrative marked av alle. Og helseindustrien er ikke lenger nasjonal, men internasjonal, og har fått gigantiske proporsjoner. Den fungerer etter kapitalistiske prinsipper der ledelsens fremste oppgave er å øke aksjonærenes utbytte. Medisinsk forskning og samfunnets holdninger til den er en viktig del av dette økonomiske spillet.

Penger er makt. Det er en gammel sannhet. Og det er en sentral erkjennelse som ligger til grunn for det maktfordelingsprinsippet som alle moderne demokratier bygger på. Når det gjelder utviklingen i moderne medisin, er det imidlertid tegn til at våre offentlige instanser ikke klarer å ivareta samfunnets og befolkningens interesser vis a vis kapitalkreftene. Ifølge Dag Poleszynskis samfunnsvitenskapelige analyse er det påvist tette bånd mellom det statlige byråkratiet, legemiddelindustrien og omsetningskjeden av farmaka, skolemedisinere, forskere og deler av mediene.

Bare fremtiden vil gi oss mulighet til å overskue konsekvensene av dagens sterke satsning på genteknologien. Uten tilstrekkelig kunnskap om DNA's grunnleggende biologisk funksjon, satser vi på en teknikk som gir irreversible forandringer i DNA. Det er et gigantisk eksperiment som kan få skjebnesvangre følger for livet på Jorden. Og ikke uten grunn reagerer mange med frykt. Løsningen er ikke å stoppe vitenskapelig forskning. Tvert om, vi trenger mere og dypere kunnskap for å forstå hva vi egentlig gjør, og hvorledes vi kan utvikle mere forsvarlige og økologisk riktige teknologier.

Det er ikke den vitenskapelige erkjennelse i seg selv som skaper problemene, men vår anvendelse av den. Det er her menneskeheten stilles overfor kritiske, moralske utfordringer. Og det er her vi stilles overfor krav om langsiktighet og et føre var-prinsipp.

***

Omslagsbildet på Schjelderups nye bok er et mandala laget av nonnene ved klosteret Kunsang Cholin i Katmandu, Nepal, som støttes av forfatteren.

Vilhelm Schjelderup kan kontaktes på vilschj@online.no

Navn og adresse til aktuelle terapeuter oppgis i boken, som er tilgjengelig i nærmeste bokhandel.